Skrevet av Raha Moafi, styremedlem i Rettspolitisk forening og tidligere medarbeider i Jussbuss.
Den norske forvaltningen består av dyktige og kunnskapsrike mennesker. Dersom forvaltningen gjør feil, vil forvaltningen ofte på egenhånd fatte et omgjøringsvedtak som reparerer den opprinnelige feilen. Men i enkelte tilfeller omgjøres ikke feil vedtak av eget tiltak. Forvaltningen svikter, og i stedet må en se til media for å få endret sakens utfall.
Eksempelvis kan vi se til Takako på 83 år som skulle kastes ut av Norge etter å ha vært her i 13 år. Takako, som opprinnelig kommer fra Japan, var gift med en norsk statsborger siden 1965. Da mannen gikk bort, søkte hun om en såkalt EØS-familieinnvandrings tillatelse. Hun fikk avslag både fra UDI og UNE ettersom hun ikke hadde god nok sykeforsikring. Hun fikk til slutt lov til å bli i Norge, vel og merke etter massiv medieoppmerksomhet1.
Men ville Takako fått lov til å bli uten denne medieoppmerksomheten?
Realiteten er at majoriteten av folket i Norge, ikke har en «mediehistorie» som fenger. Som følge av dette, blir det en ren tilfeldighet om man får hevdet sin rett eller ikke, ut ifra historien en bringer til media. I min periode i Jussbuss så jeg flere skjebner som ville til media med sin sak, men dette fikk de ikke gjort.
Men hva med forvaltningen selv, har ikke de i seg selv en plikt til å etterstrebe riktige avgjørelser?
For at samfunnet skal kunne gå rundt, er det en fundamental forutsetning at folket har tillit til forvaltningsorganene. En må kunne stole på at forvaltningen fatter riktige beslutninger. Det betyr ikke at forvaltningen må være feilfri, men den skal absolutt etterstrebe å være feilfri. Det er nettopp derfor vi har organer som Sivilombudet, som skal kunne utpeke feilene som er gjort. Men forvaltningen må på egenhånd kunne se seg selv i speilet og innse når de har gjort feil.
Til syvende og sist er det den enkelte saksbehandler som bestemmer om Takako på 83 år får bli i Norge, om Lene på 22 år skal motta stipend, eller om Morten på 34 år skal motta lønnsgaranti. Er du utsatt for urettferdighet og er så heldig at media plukker opp på det, kan det hende saken ender i din favør. Men det er viktig å påpeke at det ikke er media sin jobb å plukke opp slike feil, særlig når enhver sak som har stor velferdsmessig betydning for én, ikke «fanger» media godt nok.
Medmenneskelighet bør skinne gjennom enhver avgjørelse, uansett hvor firkantet regelverket eller praksisen til forvaltningen er. Media bør være siste skanse.