Skrevet av Marte Lindholm, advokatfullmektig og styremedlem i Rettspolitisk forening.

---

Da jeg startet som advokatfullmektig i sommer, fikk jeg mitt første møte med Kriminalomsorgens juridiske vurderinger i forbindelse med en søknad om straffavbrudd. En klient var en av de få innsatte som faktisk hadde fått innvilget straffavbrudd, i første omgang i to uker. Vi kaller ham «Geir».

«Geir» sitt straffavbrudd

Årsaken var at hans mor var alvorlig syk som følge av sent oppdaget sepsis. Sykdommen hadde kommet langt. Moren måtte amputere begge bein og tilstanden hennes var flere ganger kritisk. Hun ble etter hvert overført fra sykehuset til et sykehjem for palliativ behandling. 

Kriminalomsorgen vurderte derfor om straffavbruddet skulle forlenges. Det ble innhentet en legeerklæring for å undersøke om «Geir» fremdeles oppfylte vilkårene for straffavbrudd. I legeerklæringen fremgikk det at helsetilstanden til moren fremdeles var alvorlig, men at den hadde stabilisert seg noe. Samtidig ble det også understreket at det var høy risiko for forverring, og at morens tilstand var usikker. Det var altså ingen tvil om at moren hadde en alvorlig sykdom. 

Det fremgår likevel ikke at det var en absolutt forutsetning at hun måtte ligge på dødsleiet. 

Kriminalomsorgen mente at «Geir» sin mor ikke lengre var så alvorlig syk at det var nødvendig for «Geir» å få forlenget straffavbrudd. Historien til «Geir» endte altså opp med at han fikk syv dagers straffavbrudd, som eneste nære pårørende, før han måtte tilbake til soning. Kort tid etter dette ble morens helsetilstand forverret. Selv etter flere klagerunder, ble ikke vedtaket omgjort. Alt «Geir» fikk var én times fremstilling til sin mor da hun på ny ble overført til sykehuset. 

Moren gikk bort i underkant av to uker etter at «Geir» ble nektet forlengelse av straffavbruddet.

Særlig tungtveiende grunner

Kriminalomsorgens behandling av «Geir» var, etter min mening, sjokkerende – og ikke i tråd med lovverket. For innsatte kan blant annet få straffavbrudd når det foreligger «særlig tungtveiende grunner» som ikke kan avhjelpes på annen måte, se straffegjennomføringsloven § 35. I bestemmelsens forarbeider nevnes alvorlig sykdom i den innsattes nærmeste familie som et eksempel på når kravet til «særlig tungtveiende grunner» kan være oppfylt. Det var nettopp dette som var tilfellet i «Geir» sin sak. 

Jeg tror at det sentrale spørsmålet som må stilles, er hvor det blir av de menneskelige hensyn når Kriminalomsorgen skal fatte slike avgjørelser. 

For straffavbrudd er jo nettopp tuftet på den grunnleggende tankegangen om at man skal ta hensyn til mennesker som havner i svært vanskelige situasjoner. Man etterstreber å forhindre den dobbelte belastningen det utgjør å sone i fengsel samtidig som nære familiemedlemmer er alvorlig syke. I tillegg er det spesifikt angitt i straffegjennomføringslovens retningslinjer at «Kortere avbrudd kan også gis dersom det fremstår som rimelig etter en vurdering av de menneskelige forhold i saken.» Likevel ble en mor og en sønn fratatt muligheten til å tilbringe den siste tiden sammen i «Geir» sin sak, og det er vanskelig å se hvordan de menneskelige forhold er hensyntatt. 

Strengest mulig praktisering

Selv om dette er en enkeltsak, er det min mening at situasjonen og behandlingen av «Geir» er illustrerende for store deler av Kriminalomsorgens praksis. Kriminalomsorgen har anledning til skjønnsutøvelse på svært mange områder, og mye tyder på at reglene ofte praktiseres strengest mulig. 

Dette er særlig uheldig i spørsmål om straffavbrudd ved alvorlige syke familiemedlemmer. Jurister og saksbehandlere i fengsel må da ta stilling til medisinskfaglige spørsmål som de i utgangspunktet har begrensede forutsetninger for å vurdere. Jeg mener at man da heller bør legge seg på en mer pragmatisk linje hvor man erkjenner at dette er forhold som er av svært stor velferdsmessig betydning for den enkelte innsatte – og eventuelt i tillegg tar initiativ til å oppfylle den forvaltningsrettslige utredningsplikten ved å kontakte legen som har skrevet legeerklæringen for å faktisk undersøke hvor alvorlig sykdommen faktisk er. 

Man kan ha forståelse for at det må gjennomføres og legges vekt på sikkerhetsmessige vurderinger i forbindelse med søknader fra innsatte. Samtidig må man ikke glemme grunnpilarene som straffegjennomføringsretten er bygget på: rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet. Å kunne ta et verdig farvel med sine nærmeste er en sentral del av disse prinsippene. 

Ved å vektlegge det de sterke velferdsmessige behovene i slike saker, legger man også til rette for nettopp den rehabiliteringsprosessen som er nødvendig for å komme seg tilbake til samfunnet. Vi må derfor ikke glemme det grunnleggende menneskelige i straffegjennomføringsretten.