Skrevet av Marte Møllersen og Zara Hussain, saksbehandlere i JURK – Juridisk rådgivning for kvinner.
Avtaleloven 1918 § 28 om avtalers bindende virkning ved vold i avtalesituasjonen, er et barn av sin tid. I dag er omstendighetene at de fleste avtaler blir inngått under ganske annerledes omstendigheter enn de som var da loven ble til. I dagens digitale verden går ting både raskere, mer automatisk og ofte uten partenes fysiske tilstedeværelse ved avtaleinngåelsen. Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) mener at bestemmelsen må oppdateres.
Før i tiden foregikk låneopptak ved at du møtte opp personlig i banken. Banken kunne se hvem du var, og de kunne undersøke forholdene rundt låneopptaket. I dagens digitale samfunn er låneopptak derimot kun noen få tastetrykk unna. Vi inngår avtaler med digital signatur hver dag, og å ta opp lån har blitt enklere og raskere enn noen gang. Dette er selvfølgelig et gode for de aller fleste, men det har gjort oss enda mer sårbare for svindel og utnyttelse.
Avtalelovens regler kan være kompliserte å forstå i en digital kontekst. Vi vil derfor forsøke å forklare noen av dagens utfordringer ved bruk av et eksempel med ekteparet Nora og Henrik.
De har vært gift i tre år. I starten av forholdet var alt bra mellom dem, men etter en stund merket Nora at Henrik lett ble sint. I sine raserianfall kunne Henrik ødelegge ting og slå hull i vegger og dører. Han snakket også stygt til Nora og ønsket å kontrollere alt Nora gjorde. Henrik hadde også opparbeidet seg en spillegjeld som han ikke klarte å betjene. Han tvang derfor Nora til å ta opp lån for å dekke gjelden hans. I stor frykt for nye raserianfall og krenkende adferd fra Henrik, gjorde Nora som han sa. Hun logget motvillig inn på DNB med sin BankID og tok opp nok lån til å dekke Henriks gjeld. Når Nora endelig kom seg ut av forholdet med Henrik, tok hun kontakt med JURK, og ba om hjelp for å få slettet gjelden hun stiftet mot sin vilje.
JURK møter ofte kvinner som Nora, og vi erfarer hvordan avtaleloven § 28 ikke omfatter slike tilfeller.
Det følger av avtaleloven § 28 at:
Er en viljeserklæring retsstridig fremtvunget ved vold mot person eller ved trusler, som fremkalder grundet frygt for nogens liv eller helbred, binder den ikke den, som har avgit den.
Er det tredjemand, som har fremtvunget viljeserklæringen, og var den anden part i god tro, maa den tvungne, hvis han vil paaberope tvangen, gi ham meddelelse om det uten ugrundet ophold, efterat tvangen er forbi. Ellers er han bundet ved erklæringen
Bestemmelsen er problematisk i lys av det digitale samfunnet vi lever i. Voldsbegrepet dekker kun fysisk maktanvendelse.1 I tillegg må volden og tvangen være grov.2 At Nora, som vi introduserte i eksempelet over, har vært utsatt for materiell, psykisk og latent vold, er derfor ikke tilstrekkelig til at avtalen hun inngikk skal anses som ugyldig. For at en trussel kan omfattes av bestemmelsen, må den fremkalle begrunnet frykt for noens liv eller helbred.3 Terskelen er høy, og det er lite sannsynlig at banken går med på at Noras tilfelle dekkes av bestemmelsen. Dette ser vi mange eksempler på i vår saksbehandling.
Dagens § 28 tar ikke høyde for dynamikken i voldelige forhold slik som Nora og Henriks. Etter dagens rettstilstand stilles det dessuten et krav om at svindelofferet må varsle «uten ugrundet ophold» etter at tvangen er forbi. Dette vilkåret tolkes strengt av domstolene, og det kreves at meddelelsen skal skje nokså umiddelbart etter at tvangen har opphørt.4 JURK erfarer at kvinner som kommer ut av et voldelig forhold bruker tid på å områ seg og å innse hva de har vært utsatt for. Mange opplever store ettervirkninger, og lever i redsel for voldsutøveren. Når kvinner som Nora tar kontakt med JURK, har reklamasjonsfristen ofte gått ut.
I den digitale verdenen vil lever i, vil bankene som oftest kunne påberope seg at de var i god tro om Noras situasjon og forholdene rundt låneopptaket. Bestemmelsenes formål burde være å beskytte sårbare parter som Nora. Realiteten er imidlertid en annen. I praksis beskyttes den sterke part, og bankene blir godtroende tredjemenn som beskyttes av ugyldighetsregelen i avtaleloven § 28.
Det vil på denne måten være tilnærmet umulig for kvinner som Nora å få medhold i sitt krav om sletting av lån de har tatt opp mot sin vilje. Mange voldsofre blir dermed sittende igjen med denne gjelden for resten av livet.
For at reglene om ugyldighet i avtaleloven skal fungere i praksis, må de oppdateres!
Voldsbegrepet må utvides til å omfatte flere typer vold, som vi vet kjennetegner voldelige forhold. Reklamasjonsfristen etter avtaleloven må ta høyde for at det tar tid for kvinnene å områ seg etter at de har brutt ut av voldelige forhold. I tillegg må bankene ilegges en undersøkelsesplikt som en del av aktsomhetsvurderingen. Selv om bankene har vært i god tro om låneopptaket, må de holdes ansvarlige dersom de ikke foretar undersøkelser om forholdene rundt låneopptakene.