I vår hadde jeg fri fra jusstudiene mine for å være studentpraktikant i Wien ved Norges faste delegasjon til OSSE (Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa). Et praktikantopphold tilknyttet en internasjonal organisasjon er en super opplevelse som jeg vil anbefale alle som er interessert i brytningspunktet mellom jus og politikk.

OSSE er en regional sikkerhetsorganisasjon. 57 deltakerstater i Europa, Nord-Amerika og Asia samarbeider om en rekke tiltak for å jobbe for sikkerhet i regionen. OSSE er kanskje mest kjent for valgobservasjonene utført av ODIHR (Kontoret for Demokratiske Institusjoner og Menneskerettigheter), men organisasjonen har også faste sendelag som jobber med langsiktig sikkerhetsarbeid på Vest-Balkan, på Kaukasus og i Sentral-Asia, og observatører som overvåker den pågående konflikten i Ukraina.

I tillegg møtes diplomater fra samtlige deltakerstater ukentlig i Wien. Dette gir OSSE muligheten til å være et verksted for utvikling av ny felles sikkerhetspolitikk for landene. Det er det allikevel ikke. I stedet er det et vindu inn i de mange og motstridende perspektivene og intensjonene regionens land tar med seg når de setter seg ned ved samme bord.

Når Øst og Vest står fjernere fra hverandre enn siden murens fall, betyr det at det er vanskelig å nå konsensus om noe som helst. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger en representant under et møte anklagde motstanderen for å “politisere” et tema. Den underliggende antagelsen er at man kan komme til enighet om man kun behandler de “tekniske” aspektene ved sikkerhetssamarbeid. Det er sjølsagt absurd, enn så lenge OSSE er fundert på ideen om at menneskerettigheter, likeverd og politisk etterrettelighet er grunnleggende for økt regional sikkerhet.

Men det har vært interessant å se hvilke perspektiver andre stater løfter fram i et forum på såpass høyt nivå som OSSEs Faste Råd. To tema hvor viktigheten av samarbeid særlig blir trukket fram var bekjempelse av terrorisme og hatske ytringer. Dette er viktig, fordi de som stadig trekker fram disse temaene er statene vi tidvis sier vi ikke liker å sammenlikne oss med.

Terrorisme og hatprat er utrolig viktige sikkerhetspolitiske tema. Rettssikkerhet er ubetydelig uten grunnleggende sikkerhet. Likevel har det noe for seg å undersøke nærmere hva det er ved disse temaene som appellerer til autoritære, udemokratiske regimer. Hvorfor er det nettopp disse forbrytelsenes alvorlighet som trekkes fram igjen og igjen?

Forklaringen ligger delvis i straffverdigheten og delvis i at gjerningspersonens politiske motivasjon spiller inn vurderingen av om en handling er terrorisme eller hatprat.

La oss ta utgangspunkt i norsk lovgivning. En rekke handlinger som i utgangspunktet er straffbare, som drap (strl. § 275) og sprengning (strl. § 355), blir terrorhandlinger dersom de utføres med «terrorhensikt» (strl. § 131). Hvis politisk motivasjon alene utgjør terrorhensikt, og straffbarheten for terror er merkbart høyere enn for drap og sprengning, kan dette i realiteten bli en kriminalisering av enkelte politiske holdninger. En straffebestemmelse mot hatefulle ytringer (strl. § 185) kan fort bli en måte å kriminalisere motstand mot et regime, dersom maktapparatet står for fritt til å definere hvilke ytringer som er «hatefulle».

I Norge ligger ikke dette an til å bli en stor fare. I den norske straffeloven er «terrorhensikt» svært presist formulert. Straffebudet for hatefulle ytringer er mindre presist, men høyesterett har gjentatte ganger tolket det innskrenkende til fordel for ytringsfriheten.

Likevel er det klart at gjerningspersonens politiske motivasjon spiller en rolle ved vurderingen av om noe er en terrorhandling, og strafferammen for grov terrorhandling er høyere enn for både drap og sprenging. Grensene for hva som utgjør en hatefull ytring vil alltid være en politisk vurdering.

Mange av disse landene har ikke like presise lovbestemmelser, eller en like prinsipiell og uavhengig høyesterett. Derfor må vi følge med når disse landene sier de vil bekjempe terrorisme og hatske ytringer. For vi kan ikke akseptere disse unnskyldningene brukes til å kriminalisere dissens. Dette skjer ikke direkte gjennom strafflegging av motstand, men dersom mistanke om overbevisninger knyttet til «terror» eller «hatske utsagn» brukes til å rettferdiggjøre overvåkning og andre tvangsmidler, er i realiteten rettssikkerheten borte.

Får man muligheten til å observere diskursen i internasjonale organisasjoner i disse dager, er det tydelig hvordan den rettsstatlige verdensorden balanserer på en knivsegg. Det er ikke nok med nedskrevne intensjoner i traktats form. En hver tekst kan uthules gjennom gradvis aksept for forandring av definisjonene. Inntil videre står ikke rettsstaten i Norge i fare for kollaps, men det er ingen grunn til å tro at vi er immune. Det er bare årvåkenhet og protest mot utviklingen som gir noen sjanse til å forhindre den.

Tekst og bilde: Andreas Thomassen Slørdahl, jusstudent og tidligere styremedlem i RpF.