Skrevet av Ingrid Johanne Riisøen Flaa, medarbeider i Jussbuss.
Vi lever i et stadig mer lovregulert samfunn hvor vi får flere rettigheter vi kan påberope oss. Samtidig øker de økonomiske forskjellene i samfunnet. Det er ingen hemmelighet at en persons økonomi ikke bare påvirker kjøpekraft, men også mulighetene man har til å hevde sine lovfestede rettigheter.
Justisdepartementet anslår at om lag 17 prosent av norske husholdninger kvalifiserte til behovsprøvd rettshjelp i begynnelsen av 2023. Dette innebærer at 83 % av den norske befolkningen står på egne ben dersom de har behov for juridisk bistand. Til sammenligning var dekningsgraden i Danmark på rundt 49 prosent og i Sverige 43 prosent i 2014. Slik ordningen er nå tar de økonomiske vilkårene for rettshjelp utgangspunkt i brutto inntekt og nettoformue. I dag faller enslige med en årlig bruttoinntekt over 350 000 kroner som hovedregel utenfor rettshjelpsordningen. For par er den tilsvarende inntektsgrensen på 540 000 kroner. Samlet nettoformue kan heller ikke overskride 150 000 kroner, hverken for par eller enslige.
En årlig bruttoinntekt på 350 000 kr tilsvarer rundt 29 000 kr i måneden før skatt. For mange vil det ikke være mye til overs å bruke på rettshjelp etter alle regninger er betalt, dette selv også for mange som har inntekt over dagens grense. Dagens ordning er vanskelig tilgjengelig, lite fleksibel og ikke tilpasset individuelt. Det kan oppleves urimelig at dagens ordning har en absolutt grense som fører til at de som akkurat faller utenfor ordningen står uten noen tilbud.
Det er på bakgrunn av dette svært viktig at Justisdepartementets forslag i Prop. 124 L vedtas. I tillegg må forslaget om å knytte de økonomiske vilkårene for rettshjelp opp mot grunnbeløpet bli gjennomført. Den lave dekningsprosenten dagens inntektsgrense medfører, viser at en fast grense fort blir utdatert. Ved å knytte behovsprøvingen opp mot folketrygdens grunnbeløp vil ordningen for fri rettshjelp i større grad holde følge med inntektsutviklingen ellers i samfunnet, og dermed være sikret for fremtiden.
Videre må utregningen av betalingsevne bli gjort individuelt. Dersom man kun ser på inntekt og formue ved beregning av betalingsevne, vil beregningsmodellen risikere å gi et lite realistisk bilde av en persons betalingsevne. I Prop.124 L foreslås det at man skal gi fradrag på grunn av forsørgelsesbyrde og fradrag for renteutgifter som er knyttet til gjeld man ikke kan innfri ved å selge formuesobjekter. Dette er gode forslag som vil gi et mer korrekt bilde av den enkeltes økonomi.
I tillegg til de foreslåtte fradragene, mener Jussbuss det må tas ytterligere konkrete vurderinger av betalingsevne. Ved å forskriftsfeste at utgifter til betjening av usikret gjeld og utgifter til helse- og omsorgstjenester trekkes fra, vil beregningsmodellen treffe bedre. I tillegg vil kostnader til leie av bolig variere mye basert på hvor i landet man bor. Dette må tas hensyn til for å unngå at ordningen treffer ulikt forskjellige steder i landet.
Rettshjelpsordningen vil i større grad oppfylle sitt formål om man inkluderer individuelle økonomiske faktorer, slik at man ser hvem som faktisk har råd til å betale for rettshjelp. På den måten unngår man at de med høy inntekt på papiret, men som har behov for fri rettshjelp, ikke faller utenfor.
Man vil i langt større grad dekke rettshjelpsbehovet i Norge ved å knytte rettshjelpsatsene opp mot grunnbeløpet og ta med individuelle økonomiske faktorer i beregningen. Jussbuss mener derfor det er på høy tid at dette blir gjennomført.