Skrevet av Cathrine Reinskau, styremedlem i Rettspolitisk forening.
Sosialtjenesteloven er en lov som i utgangspunktet legger opp til en vid skjønnsanvendelse. Likevel opplever brukerne å bli møtt av en firkantet saksbehandling, omfattende dokumentasjonskrav og liten grad av forståelse. De veiledende satsene oppleves absolutte. Hvor har det gått galt?
Det er ikke vanskelig å ha sympati med den enkelte saksbehandler i NAV som opplever en større saksmengde, rundskriv som legger opp til bredere vurderinger, samtidig som de opplever at ressursene ikke økes og tiden ikke strekker til. Dette er en systemfeil og bør ikke lastes den enkelte saksbehandler. Likevel bør det ikke være brukerne som lider for dette.
Krav på økonomisk stønad
Sosialtjenesteloven § 18 sier at den som ikke kan sørge for sitt eget livsopphold gjennom arbeid eller andre økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad. I tillegg har man en utvidet adgang til å yte økonomisk hjelp i særlige tilfeller etter § 19 om vilkårene i § 18 ikke er til stede.
Bestemmelsene legger opp til en vid bruk av skjønn. Rundskrivet til loven er omfattende og gir en pekepinn på hva slags type utgifter som anses nødvendig for livsoppholdet og i hvilke tilfeller det kan være aktuelt å yte stønad. Dette er likevel bare en pekepinn og rundskrivet beskriver ikke uttømmende hva en kan få økonomisk hjelp til.
Satser for livsopphold
Det finnes både statlige og kommunale veiledende satser for livsopphold. Disse satsene skal omfatte utgifter til helt grunnleggende behov som for eksempel mat, klær og husholdningsartikler. I de fleste store byene i Norge ligger den veiledende satsen i kommunen på et høyere nivå enn den statlige og det er den som oftest anvendes.
Det kommer klart frem av departementets rundskriv at disse satsene er veiledende og at økonomisk stønad etter § 18 skal fastsettes etter skjønn. Likevel opplever brukere hver eneste dag at denne satsen anvendes absolutt. Det kreves store redegjørelser, dokumentasjonskrav og kvitteringer dersom det skal ytes stønad som er høyere enn hva kommunen mener er nok til å dekke de grunnleggende behovene. For mange er det vanskelig å fremskaffe slik dokumentasjon. De får korte frister og føler at hva de bruker penger på overvåkes med lupe, og at de blir stilt til veggs for hvorfor de har et større behov for økonomisk hjelp.
Flere opplever også å ikke få kommunisert informasjonen fra Nav på en måte de forstår. Det er mange brukere av NAV som har språkutfordringer eller manglende byråkratisk kompetanse. De kommer derfor ikke i posisjon til å imøtekomme de endeløse kravene som fremsettes fra NAV.
Les også
– NAV-systemet fratar kvinner retten til trygdeytelser
– Uhensiktmessig hensiktmessighet i vilkår om uføretrygd
– Aldri før har behovet for et landsdekkende sosialombud vært så stort
Ny veileder fra Direktoratet
Direktoratet kom med en ny veileder på denne tiden i fjor etter oppdrag fra departementet. Formålet med denne var å synliggjøre det store handlingsrommet sosialtjenesteloven gir kommunene, samt å gi saksbehandlerne et praktisk hjelpemiddel for å kunne foreta konkrete og individuelle vurderinger.
Veilederen presiserer blant annet at det bør kartlegges hva brukerne selv mener de har behov for. Det skal fortløpende vurderes om satser eller veiledende normer danner et godt grunnlag for utmåling av økonomisk stønad, sett opp mot gjeldende prisnivå i samfunnet. Og dokumentasjonskravene skal begrenses til det som faktisk er nødvendig i den enkelte sak.
Det har nå gått et år siden veilederen kom, og brukere opplever fortsatt at den individuelle vurderingen mangler.
Saksbehandling i dyrtid
Det er dyrtid og NAV-kontorene har fullt opp med saksbehandling som må gjøres. Vi kan likevel ikke akseptere at en lov som legger opp til en omfattende bruk av skjønn og konkrete og individuelle vurderinger, nå anvendes på en måte stikk i strid med dette.
Vi må huske på at sosialhjelp er samfunnets siste økonomiske sikkerhetsnett. Det er ikke en situasjon de fleste ønsker å være i. Det er derfor ekstra viktig at disse menneskene møtes med respekt, gis informasjon på en måte de forstår og får hjelp tilpasset deres behov.